‘Spøkelsesgarn’ skaper problemer’

Fiskeridirektoratet har nylig avsluttet et såkalt opprenskningstokt lang kysten hvor man har søkt etter fiskeutstyr som har gått tapt. Resultatet er nedslående og oppetter kysten står det mange tusen gamle garn som er mistet, og i enkelte av disse kan det faktisk stå flere tonn med råtten fisk.

Over 1000 garn hentet opp

Toktet gikk fra Sogn og Fjordane og helt opp til Varangerfjorden i Finnmark, og direktoratet melder at de har tatt opp over 1000 garn, men at dette sannsynligvis bare er toppen av isfjellet. Direktoratet bruker betegnelsen spøkelsesgarn om disse garnene, og det er da snakk om lange garnlenker som har gått tapt fra fiskebåtene, og det er alltid at slike tap blir rapportert og meldt savnet. På denne måten blir derfor garnene stående i havet og fiske år ut og år inn. Dette fører til at fisken i garnene råtner eller blir spist av krabber og dermed er det plass til at ny fisk kan gå seg fast.

I tillegg til at garnene er forsøplende for havbunnen sørger de også for en skjult beskatning av fiskeressursene, og så har man naturligvis en etisk side angående dette. Hvordan forvaltes ressusene? Er det etisk riktig.

350 garn i Sogn og Fjordane

Før dette prosjektet ble satt i gang var det meldt om kun ett tapt garn utenfor Sogn og Fjordane, men etter å ha henvendt seg til en lokal fisker som de fikk råd fra hentet direktoratet opp hele 350 garn der. Noe var nytt, mens annet var gammelt og bevitner om synder gjort for en god del år tilbake.

Hvorfor garnene ikke meldes tapt tro de skyldes flere grunner, men at mye går på tap av ansikt og en nederlagsfølelse. Noen forsøker også finne igjen det som har gått tapt uten å lykkes, men det understrekes at yrkesfiskerne er pålagt å innrapportere når utstyr har gått tapt. Direktoratet ønsker en dialog om dette slik at man kan få opp mest mulig utstyr som har forsvunnet.

Mest nordpå

Det er nordpå man har funnet flest garn, og man hentet også opp over 100 krabbeteiner som stort sett var fulle av kongekrabber. Nordpå er man dog bedre til å innrapportere tapt utstyr slik at det blir letter å finne dem. Det er spøkelsesgarnene nordpå som inneholder mest råtten fisk. Fisket der foregår som regel mye dypere, og man har funnet garn som har vært brukt til fiske etter blåkveite på hele 800 meters dybde. Ulempen med dette er at garnene ikke gror over på de dybdene, og dette fører til at de ikke blir synlige for fiskene – og dermed går de i dem så lenge garnene finnes der. Dette fører naturligvis til en stor ekstrabeskatning av ressursene som man ikke får utnyttet.